Frossent landskap

Lørdag 2. januar viste gradestokken minus 15 grader hjemme hos meg på Søra Vikse.

Etter mange år med milde og våte vintre føles det nesten eksotisk å oppleve en vinterstemning som vi stort sett må høyt til fjells for å finne maken til.

Naturen viser seg fra en annen side enn det vi er vant til. Snøen er dekket av dyrespor, og små og store kan glede seg over å gjette hvilke skapninger som har vært ute og gått om natten. Oppspiste kongler viser at fugler og ekorn er godt i gang med å fortære vinterlageret av mat. Selv et dypfrossent landskap er fullt av liv. En strålende måne, sist lørdag omgitt av en imponerende halo, kaster et trolsk lys over vestlandsnaturen.

En kveldstur i 15 kuldegrader gir rom for refleksjon. Dersom en har passet på å kle seg etter forholdene, kan kulden og stillheten gjøre sitt til at følelsen av å leve blir sterkere. En iskald januarkveld er ikke å spøke med om man er dårlig forbredt. Kulda kan ta liv. Likevel gir den kalde januarlufta oss nok en pekepinn på de kreftene som finnes i naturen. Som mennesker blir vi små og hjelpeløse mot naturens luner.

I dag kan vi komme hjem fra turen til et godt oppvarmet hus, ta oss en varm dusj og kjenne at fargen i kinnene har blitt friskere. Vi kan ta inntrykkene fra den majestetiske naturen med oss inn og glede oss over det vakre vi har sett. Månens halo kan gi næring til sanser og fantasi. Vi kan også la tankene vandre bakover i tiden, til et samfunn der naturen var langt tettere innpå menneskene enn i dag.

Den gangen Viksegarden nord i Haugesund var virkelig landsbygd og den fremtidige bykjernen bare var ei husklynge i Kronå, hang det også en stor og gul måne med halo over et frossent vinterlandskap. Den gangen var husene langt dårligere isolert enn i dag, og torven som lyste i grua var samlet inn med stor møye mange måneder tidligere. Den gangen var en litt for lang frostperiode om vinteren eller en altfor våt høst kanskje forskjellen mellom liv og død i mange hjem. Derfor hadde man også en dyp respekt for naturen.

Det er ikke tilfeldig at mange norske fjelltopper først ble besteget av engelske aristokrater. Den norske bonden hadde ikke tid å kaste bort på noe så "unyttig" som å gå tur. Dessuten fikk han mer enn nok trim av det harde fysiske arbeidet på garden og på stølen. Naturen hørte hverdagen til, og mange norske bønder så på fosser og fjell som noe direkte stygt. Det var fenomener som gjorde hverdagen hard og tungvint. Likevel levde man i bondesamfunnet tettere på naturen enn det vi gjør.

Det kan være klokt å ha forfedrenes forhold til naturen levende i minnet, også for oss moderne mennesker. Verken "Gore-tex" eller sentralvarme kan fjerne oss fra avhengigheten vår til naturen. Vi er en del av den, enten vi vil eller ikke. Et magert klimatoppmøte i København kan ikke føre til at vi gir opp. Vi må gjøre det vi kan for å sikre at menneskene også i 2110 kan oppleve en gul måne med halo på en iskald nattehimmel over Vikse.

Det frosne landskapet kan få frem varmen inne i oss. Dersom vi tar oss tid til å kikke på sporene i snøen og de oppgnagde konglene under bartrærne, ser vi at vi ikke er alene i naturen. Tar vi oss tid til å kikke opp på nattehimmelen, kan vi føle uendeligheten der ute. Vi er en del av noe større. Vi står i en sammenheng. Vi vet litt mer om himmellegemene enn det husbonden på Søra Vikse gjorde i 1510, men vi er akkurat like innvevd i det store kretsløpet som naturen er. Godt nytt år!

{jcomments on}

Utskrift