Våpen og politikk

Nøyaktig ei uke inn i det nye året skjedde det igjen. På et politisk møte i Tucson, Arizona, USA ble seks mennesker skutt og drept. Fjorten andre, deriblant kongressrepresentant Gabrielle Giffords, ble såret.

USA har opp gjennom tidene vært rystet av en rekke politiske drap. Profilerte presidenter som Abraham Lincoln og John F. Kennedy ble skutt og drept. Samme skjebne ble justisminister Robert Kennedy og borgerrettsforkjemper Martin Luther King jr. til del i 1968. Flere ledende politikere har sluppet unna attentat med livet i behold, og vi vet at flere attentat har blitt unngått på grunn av effektiv politispaning i forkant.

Når nyheter om oppskakende voldshandlinger når oss fra USA, er det lett å utelukkende knytte dem til den amerikanske våpenkulturen. Dersom vi tenker oss om, er dessverre fenomenet med vold mot og drap på folkevalgte universelt. Indias statsminister Indira Gandhi ble skutt og drept. Det samme ble statsminister Rabin i Israel. Pave Johannes Paul II overlevde så vidt et attentat. I Norden opplevde vi for alvor at uskylden var borte da Sveriges statsminister Olof Palme ble skutt og drept på åpen gate i Stockholm. Listen kunne gjøres lengre om man ville.

Også i lille Norge har sentrale politikere opplevd drapstrusler. Høyres leder Erna Solberg måtte ha politibeskyttelse i lange perioder mens hun var kommunalminister. Hun er ikke alene om å ha hatt slike opplevelser. Vold og trusler om vold mot folkevalgte er definitivt ikke lenger et "amerikansk fenomen".

Skytetragedien i Tucson, Arizona har selvsagt vakt debatt i USA om landets svært liberale våpenlov. Den har også ført til et ordskifte om det opphetede og hatske klimaet i amerikansk politisk debatt. Begge debattene er positive, sett med europeiske øyne. Skytetragedien har imidlertid også ført med deg noe mer. Flere amerikanske politikere har antydet at de vil bevæpne seg for å kunne beskytte seg mot angrep. Det gir saken et alvor som får følger langt utover den aktuelle skytetragedien.

Dersom vi beveger oss i en retning der folkevalgte unngår å møte velgerne ansikt til ansikt, er demokratiet i alvorlig fare. Velgerne skal ikke bare møte sine valgte representanter gjennom etablerte og "nye" medier. Det personlige møtet er en helt sentral del av demokratiet. Verken TV, aviser, Twitter eller Facebook kan erstatte den unike personlige dialogen mellom mennesker. Det må aldri bli slik at frykten for vold og ubehageligheter får folkevalgte til å isolere seg fra dem som har valgt dem.

Det vil alltid finnes psykisk ustabile mennesker som utfører handlinger som er utenkelige for andre. Mange drapsmenn og voldsutøvere har vist seg å være psykisk syke. Det fratar ikke resten av samfunnet det ansvaret det er å bidra til mer trygghet og mindre vold. De diskusjonene som nå pågår i USA, handler også om dette. Et hatsk klima i den politiske debatten kan senke terskelen for voldsutøvelse.

Politikk handler om samfunnsutvikling. Politikere kan være innbyrdes uenige om virkemidlene, men etter tjuetre år som folkevalgt i Haugesund bystyre har jeg enda til gode å møte en politisk motstander som ikke vil byen sin vel. Har vi den erkjennelsen i bunn, trenger vi ikke å nøre opp under hat mot våre politiske motstandere. En sivilisert politisk kultur er med på å forebygge vold og trusler mot folkets representanter. Dermed kan vi også bevare nærheten og intimiteten som skal kjennetegne møtet mellom velgere og valgte i et rotfestet folkestyre.

{jcomments on}

Utskrift