Sammenbinding

Den 20. januar var det nøyaktig 25 år siden regjeringene i Frankrike og Storbritannia la frem planen om å bygge en tunnel under Den engelske kanalen. Det skulle bli et prosjekt som vakte debatt om svært mye annet enn samferdselsspørsmål.

Det smale sundet som skiller de to gamle europeiske stormaktene England og Frankrike er mer enn saltvann. Opp gjennom århundrene har det symbolisert dype kulturelle konflikter og interessemotsetninger. Det moderne Englands historie startet på mange måter da den franskspråklige normannerhertugen Vilhelm Erobreren krysset kanalen i 1066 og erobret landet fra det angelsaksiske kongehuset. De neste århundrene ble preget av stadig strid og krig, blant annet som følge av de store besittelsene Vilhelms familie hadde på det franske fastlandet. Hundreårskrigen er vel den mest kjent konflikten fra denne tiden.

Konflikt og krig mellom England og Frankrike fortsatte, og også imperialismens tidsalder førte med seg rivninger. Samtidig utviklet kulturen seg i ulike retninger. I Frankrike hadde man revolusjoner. I England, og senere i Storbritannia, hadde man forsiktige endringer og gradvis utvikling av folkestyret. Det er en kuriøs historie som understreker det gjensidige behovet for å være annerledes enn naboen. Etter at folk kloden rundt gjennom tidene hadde kjørt vekselvis på venstre og høyre side av veien, tok franskmennene initiativet til å gjøre høyrekjøring til en fast norm. Det skal visstnok ha medvirket til at britene lovfestet venstrekjøring!

Forholdet mellom de to stormaktene ble egentlig først normalisert for vel 100 år siden. Bakgrunnen var fremveksten av en ny og aggressiv europeisk stormakt; Tyskland. Felles interesser førte de to gamle fiendene sammen. Likevel fortsatte de å dyrke sine særtrekk, og måten franskmenn og briter kan omtale hverandre på, får våre egne svenskevitser til å fremstå som svært troskyldige.

Det var disse tingene som kom til overflaten da Kanaltunnelen skulle bygges. Øyboerne var skeptiske til alt som kunne komme gjennom tunnelen av kontinentale vaner og kultur. Mange franskmenn var tilsvarende skeptiske. Tjuefem å senere vet vi at virkningene av tunnelen har vært utelukkende positive.

Briter er fortsatt briter, og franskmenn fortsatt franskmenn. De sjarmerende særtrekkene ved de to kulturene tiltaler oss fortsatt like mye når vi besøker landene. Engelsk har fått enda større forsprang på fransk som verdensspråk, men det er det amerikanerne, og ikke tunnelen, som har sørget for. Likevel har briter og franskmenn nærmet seg hverandre, og Paris ligger i dag bare en liten togreise fra London.

Tjuefemårsjubileet viser tydelig hva store samferdselsprosjekter kan føre med seg av endringer. Det meste utvikler seg positivt, og det at ulike kulturer kommer nærmere hverandre, skaper grobunn for vekst og utvikling. Haugesundere blir ikke siddiser når Rogfast åpner, og siddisene blir ikke arabere. Likevel vil vi komme nærmere hverandre og både gi og motta nye impulser. Da går utviklingen i riktig retning.

Statsminister Thatcher og President Mitterand tok et modig initiativ i 1986. Det bør inspirere norske politikere til å være like visjonære når landet vårt skal bindes sammen.

{jcomments on}

Utskrift