Dystert 25-årsminne

I dag er det nøyaktig 25 år siden Sveriges statsminister Olof Palme ble skutt og drept på åpen gate i Stockholm. Uskylden var ikke bare forsvunnet fra Sveige, men fra hele Norden.

Drapet på Olof Palme er fremdeles ikke oppklart. Vårt naboland i øst sliter fortsatt med traumene etter statsministerdrapet. Fortsatt spør man seg om hva som kunne føre til en slik meningsløs handling i det ellers så fredelige Sverige. Som så ofte ellers når drapsgåter ikke blir løst, florerer spekulasjonene. Det i seg selv skaper ny usikkerhet.

Olof Palme var en omstridt politiker. Han var ingen inkluderende landsfader slik forgjengeren Tage Erlander eller Norges Einar Gerhardsen hadde vært. Olof Palme hadde et lysende intellekt, og han var en glitrende retoriker. Han trivdes i den politiske striden. I dag, tjuefem år etter hans død, roses han av politikere fra hele det politiske miljøet i Sverige. Han var den eneste svenske politikeren som virkelig hadde verdensformat, blir det sagt.

Drapet i Stockholm 28. februar 1986 forandret den politiske stemningen i Norden. Tidligere hadde mange tenkt at det som hadde skjedd gjentatte ganger i USA og andre store land, var utenkelig i vårt fredelige hjørne av verden. Nå visste vi at det ikke var slik. Dessverre fikk vi ikke vite hvilke krefter som hadde tatt livet av den fremste folkevalgte i et ev verdens mest utviklede demokratier.

Det dystre minnet om drapet på Olof Palme blir markert samtidig som land etter land i den arabiske verdenen opplever opprør mot diktatur og autoritær ledelse. Demonstrantene i Libya, Bahrain, Oman og andre land krever å få innført det politiske styresettet som Olof Palme var en så varm forsvarer for. I mange land blir demonstrantene møtt med vold og drap.

Selv om "den politiske uskylden" gikk tapt en kald vinterkveld i 1986, har heldigvis folkestyret både i Norden og resten av verden utviklet seg i løpet av de siste tjuefem årene. Kvinner og menn velger fortsatt å engasjere seg i politisk arbeid. En ting har likevel endret seg, uten at vi til daglig legger merke til det. Sikkerhetsopplegget rundt våre sentrale folkevalgte er mye mer omfattende enn for bare få år siden. Når statsminister Jens Stoltenberg sykler til jobben, sykler han definitivt ikke alene. Det kunne Einar Gerhardsen gjøre.

Et attentat mot en statsminister i et demokratisk land er på mange måter også et attentat mot selve samfunnet. Det er en grunnleggende ide i et demokrati at lederne er ansvarlige overfor folket i frie valg. Er folket ikke fornøyd med dem som styrer, kan de skiftes ut på fredelig vis uten bruk av vold og våpen. Har lederne folkets tillit, kan de gjenvelges. Den selvtekten som ligger i å drepe en folkevalgt leder, er dermed også en selvtekt mot demokratiet.

Markeringen av det dystre 25-årsminnet er viktig i demokratiske nasjoner som Sveige og Norge. Når vi skal vise vår støtte til demokratiforkjempere verden rundt, må vi også si klart ifra om at vi ikke tolererer voldelige angrep mot vårt eget folkestyre, slik vårt nabofolk opplevde 28. februar 1986.

{jcomments on}

Utskrift