Sein påske

I år faller første påskedag på den nest siste mulige datoen, 24. april. Det har ført med seg mye godt nyhetsstoff om manglende snø og stengte turisthytter langt opp i høyfjellet. Tidligere var spørsmålet om tidspunktet for påskefeiringen viktig av helt andre årsaker.

Det var på kirkemøtet i Nikea i år 324 det ble bestemt at påskedagen skulle fastsettes til første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Det betyr at datoen kan variere mellom 22. mars og 25. april. I Norge har vi fulgt denne tradisjonen helt siden kristendommen ble innført. Slik har det ikke vært i alle land. I England var fastsetting av påskedagen lenge et stridstema innen kirken.

De områdene av England som var blitt kristnet fra Roma, holdt seg helt fra starten av med den regelen som var blitt vedtatt i Nikea i 324. Annerledes var det med de områdene som var blitt kristnet med utgangspunkt i den irske tradisjonen. Uenigheten om fastsettelsen av påskedagen holdt faktisk på å sprenge hele den engelske kirken, og selv kongefamilien i Northumbria ble splittet av spørsmålet. Striden la seg ikke før Kong Oswiu kalte inn til synoden (kirkemøtet) i Whitby i 664. Nøyaktig 330 år etter kirkemøtet i Nikea var også den engelske kirken blitt enig med seg selv, og striden var løst.

Vi moderne mennesker kan undres over de sterke følelsene striden om fastsettelse av påskedagen vakte. I vår tid tenker de fleste mest på hva tidlig eller sein påske betyr for værutsikter og snøforhold. Mange mennesker har et svært avslappet forhold til det religiøse innholdet i påskehøgtiden. Slik var det definitivt ikke i middelalderen.

Påskedramaet er jo selve nøkkelen til å forstå budskapet i den kristne religionen. Så viktig er påsken som religiøs høytid at det er en sju ukers fastetid i forkant av den. Menneskene skulle være både åndelig og fysisk forberedt på feiringen av det store dramaet med fornedring, svik, død og oppstandelse. Vi kan føle oss trygge på at det derfor var viktig å feire påske på riktig vis og til riktig tid. Fastsettelsen av høytiden i kalenderen var derfor ikke noe man tok lett på.

Religiøse høytider er viktige både for troende og ikke-troende. Norge har vært et kristent land siden 1030, vår landsdel trolig enda lenger. Jul og påske er viktige begivenheter som virker som ankerfester i livene våre, enten vi velger å delta i de kirkelige seremoniene eller ikke. Det har selvsagt med tradisjon og tilhørighet å gjøre, men også med det budskapet vi knytter til disse høytidene.

En sen påske kan anskueliggjøre sammenhengen mellom naturen og påskens budskap ekstra godt. Våren er kommet så langt at vi ser at nytt liv oppstår fra det som døde i vinter. Våren er en ny start, og det er også det sentrale elementet i påskefeiringen. Akkurat i år ser vi også en annen viktig sammenheng. I akkurat den delen av verden der Jesus levde og virket for ca. 2000 år siden, pågår det en konflikt mellom undertrykking og frihet. I land som Egypt og Tunisia er nye demokratier i ferd med å etablere seg på ruinene av langvarige diktaturer. Kanskje kan vi håpe at det samme vil skje i Libya i ukene som kommer.

Påsken er tid for ettertanke og refleksjon. Det er noe vi mennesker trenger i en hektisk hverdag. Riktig god og fredelig påske til alle!

{jcomments on}

Utskrift