Fellesskap og bypåske

Av ymse grunner ble det bypåske for familien min og meg i år. Det gjorde det mulig å ta del i viktige begivenheter som ikke finnes i fjellheimen.

I vår norske tradisjon har jula i uminnelige tider hatt en helt spesiell posisjon. Det har trolig noe med årstiden å gjøre. Lysets høgtid i de mørkeste vinterdagene kaller oss til samling om familiefellesskapet. Høgtiden feires gjerne hjemme eller hjemme hos nær familie, og barna står i sentrum av feiringen. Helt naturlig, selvsagt, siden vi feirer en fødsel. I tillegg til å opprettholde tradisjonene rundt feiringen i hjemmet, har vi fortsatt å oppsøke kirkene på julaften. I jula er sammenhengen mellom den religiøse høgtiden og den private feiringen fortsatt veldig sterk hos mange nordmenn.

Påsken er annerledes. På sett og vis er den også vanskeligere å forholde seg til enn jula. Det naturlige lyset er tilbake, men det religiøse innholdet i påsken dreier seg om lidelse, grufull død og gjenoppstandelse. For svært mange er det religiøse innholdet kommet mer i bakgrunnen i påsken enn i jula, selv om påsken tradisjonelt har vært den aller viktigste kristne høgtiden. Påsken er blitt en ferie for friluftsliv i fjellet eller i fjæra. Noen smører båtbunn, andre smører ski.

Det er ikke noe galt i at vi alle har vår egen måte å tilnærme oss de religiøse høytidene på. Slik skal det være i et fritt samfunn med frie mennesker, og friheten til å ta egne valg er en grunnleggende verdi i samfunnet vårt. Årets påske gav meg muligheten til å oppleve litt av det mangfoldet vi har, og den opplevelsen var svært god.

Jeg har i mange år hatt lyst til å delta på den økumeniske påskevandringen gjennom byen på Langfredag. Det var sterkt å oppleve den inderligheten deltakerne viste i fellesskapet. Representanter fra byens menigheter av mange konfesjoner ba for de viktige sidene i samfunnet og menneskelivet. Vandringen startet med langfredagsandakt i St. Josefs katolske kirke og gikk via ulike stoppesteder til en verdig avslutning i Vår Frelsers kirke. I år var det også, ifølge dem som har deltatt mange ganger, rekorddeltaking.

Første Påskedag opplevde jeg et annet flott og fargerikt fellesskap under påskedagsmessen i St. Josefs kirke. Få steder i byen vår treffer vi en mer internasjonal forsamling enn nettopp der. Når man, som meg, er oppvokst i vår nordeuropeiske lutherske tradisjon, er det overveldende å se mennesker fra alle verdenshjørner samle seg om urgamle ritualer som for dem oppfattes som felleseie. Verden oppleves som mindre, og verdien av fellesskap oppleves sterkere.

En rolig bypåske kan styrke samholdet i det nære fellesskapet, familien. Det er også godt å oppleve fellesskapet mellom mennesker som brenner for noe og som gjennom sine handlinger og tro vil gjøre sitt for å utvikle samfunnet vårt.

En høytid som påsken kan ha noe å si til alle mennesker, uansett tro eller mangel på tro. Derfor er det en så flott opplevelse å være sammen med mennesker som bryr seg og viser varme. Takk til alle dem som brenner for å gjøre byen vår til et bedre sted og som engasjerer seg både i og for fellesskapet!

{jcomments on}

Utskrift