Ordførerens nyttårstale for 2019

Ordfører Arne-Christian Mohn inviterte til nyttårsmottakelse i Festiviteten lørdag 5. januar. Her er hans tale for dagen. Se også video fra nyttårsmottakelsen nederst i saken.

 Kjære Haugesundere, innbyggere i Norges Maritime Hovedstad.

Vi står foran et nytt begivenhetsrikt år. I dag skal jeg igjen forsøke å oppsummere året og se litt i krystallkulen om hva som vil skje i 2019 og framover. Ofte kan det være greit å se tilbake på historien for å forstå dagen i dag. Kan samlingen av Norge av Harald Hårfagre her ved Nord-vegen eller Karmsundet si oss noe? Vel, som i dag, var Vestlandet den viktige delen av landet mot verden via havet. Skipsfarten var grunnfjellet for vestlendingene. Senere ble landet splittet opp i mindre deler og for 200 år siden, var halvøya der Haugesund ligger, administrativt delt i to.

Amtsgrensen mellom Stavanger og Søndre Bergenhus kløyvde halvøya på langs, slik at den sørlige delen med Karmøy ble liggende i Ryfylke fogderi i det ene amtet og den nordlige delen med Bømmeløy og Stord i Hardanger og Sunnhordland fogderi i det andre amtet. Først på slutten av forrige århundre ble HOS-samarbeidet etablert (Haugesund, Odda, Stord) for sykehusene våre. Det var et første steg mot å samle Vestlandet igjen. Som kjent ble vårt sykehusområde i 2002 til Helse Fonna, der Sunnhordland, Haugalandet og Hardanger var en administrativ del. Det ble en suksess. I dag har vi et veletablert sykehus som er i full gang med nybygg. I dag kan vi med trygghet si at vårt somatiske sykehus i vår store region, er permanent.

For 150 år siden var det så som så med helsen – Reidar Østensjø minner oss om det i sin bok om Haugesund:

«Folk i venstre Ryfylke kledde seg fornuftig og brukte ullundertøy, men fra Karmøy ble det samtidig fortalt at folk sjelden vasket underklærne og «aldri den skitne hud som bedekkes av dem» ... På den tiden var vi også hjemsøkt av sinnssykdom. Dr. Eye trodde årsaken var religiøs vekkelse og legemlig svakhet – han mente at helsetilstanden blant kvinnen var verst. Hos dem var anemi og «svekkelse» utbedret: «især hos de gifte koner, der meget sjelden ferdes i fri luft».

I dag har vi et av verdens beste helsevesen og to sykehus, men Revmatismesykehuset har utfordringer fra sør. Det er ikke sikkert vi får beholde revmatologi, slik vi har den i dag. Imidlertid, datidens mindre administrative enheter krysset hverandre i et uryddig sammensurium. Det var altså samme rotet som vi ser i dag i forhold til de forskjellige statlige etater med vidt forskjellige grenser. Målet må være et sterkt Vestland samlet, og vi må arbeide for at de statlige etatene dekker like regioner innenfor de forskjellige enhetene. Ikke slik det endte med politidistriktet vårt. Det har blitt svekket.

Høgskolen Vestlandet er i tillegg til helseforetaket, de som har kommet lengst i å samle hele Vestlandet. Og Haugaland Kraft har samlet området mellom Bokn og Bjørnen. I dag kan vi si at samarbeidet i vår større region mellom Boknafjorden og Bjørnafjorden, er svært godt. Haugesund har prosjekter med Etne, Sveio, Bømlo og Stord.

Hva gjorde oss stolte i 2018?

Jeg vet i hvert fall hva som gjorde meg mest stolt av byen vår i fjor. Det var Pride-Paraden. At 2500 innbyggere deltok var helt fantastisk. At jeg fikk gå først i toget med Heming, var en stor ære. Tilskuerne klappet da vi kom gående, i alle aldre – ja sågar gamle over 80 år så vi klappet. Men den sterkeste opplevelsen var en kvinne i 40 årene som kom fram til Heming, ga han en lang, god klem og kun sa: Tusen takk!

En annen sterk opplevelse for meg personlig, var en lørdag i desember. Jeg hadde vært på julemarkedet og gikk i Haraldsgata. Så gikk jeg inn i en butikk og merket at en eldre herre fulgte etter meg. Da jeg stanset kom han bort og sa: «Jeg ville bar si deg at det var helt utrolig å gå i Haraldsgata i dag. Det var akkurat som i gamle dager.» Det varmet virkelig.

Noe har vi fått til på disse tre årene, tenkte jeg. En refleksjon var også hvorfor koalisjonen hadde lyktes med å få orden på økonomien og gi noen troen på byen og sentrum tilbake, uten større konflikter. Vi er 8 personer som møtes ukentlig – gruppelederne og ordføreren. Vi har 1 – en fin kjønnsfordeling, 2 – vi samhandler godt og 3 – vi har sosiale ferdigheter i tillegg til at vi er forskjellige. Det er et godt mangfold. Akkurat disse tre forholdene har en gruppe fra Massachusetts Universitet funnet er grunnen til at samhandlingsgrupper lykkes i prosjekter. Snakk om flaks! Alt stemte!

Men nå kommer tiden da vi skal se om våre prosjekter blir realisert. Vi snakker om 2019 og framover. I 2019 er oppgradering av Biblioteket ferdig, med en ny barnepark utenfor. Ny miljøgate nord i sentrum fra Bytunet til Byparken likeså. Wrangellhuset ble kjøpt av Museet og kommunen sammen i fjor, og her en flott grønn lunge.

Skateparken er på plass i gryta og oppgraderingen av Breidablikk skole starter. Vi starter gravingen til ny svømmehall på Flotmyr. Og dermed er starten på byggingen av en ny bydel i gang. Og hvordan vil den nye Haraldsvang skole se ut? Det får vi vite i løpet av året.

Men, vi står foran tre store utfordringer i tiden som kommer:

1. For det første handler det om arbeidsplasser. Vi har vært gjennom en oljekrise, som vi vet ikke er helt over. Vi er tilbake på det vanlige nivået på arbeidsledige, men nå må vi tenke fornyelse. Oljealderen varer ikke evig.

Men fornyelse betyr ikke å gjøre noe helt annet, nødvendigvis. Vi har alltid levd av det havet gir oss, og det skal vi fortsette med. Oljen når maks etterspørsel i 2023. Det er det relativt stor enighet om. Gassen vil vi trenge flere tiår framover, men vi må starte fornyelsen i dag.

I framtiden må vi ha mer fiskeoppdrett parallelt med vanlig fiske, kanskje med en stadig større del oppdrett. Da kan vi styre produksjon etter behov. Men samtidig må den være bærekraftig. I dag er den det, da det produseres mer kilo laks til salg enn det brukes kilo fôr. Det var ikke tilfelle før. Samtidig brukes antibiotika i mindre og mindre grad. Her vil det bli flere arbeidsplasser, også innen landbasert havbruk.

I tillegg kartlegges havet over hele verden etter mineraler som kan hentes opp fra havet i framtiden – såkalt mining eller gruvedrift på havbunnen. Flere av våre bedrifter er med. Energiproduksjon som vannkraft gir overskudd i dag, men hvis vi bytter ut bilpark med elbiler, får elektriske fly og krav om landstrøm til båter ved kai, trengs mye kraft. Haugaland Kraft har gjort en fantastisk jobb de siste par årene og er blitt et stort kraftselskap med en dobling av verdien. Likevel, vi må produsere mer energi enn dette.

Og nå åpner det seg muligheter. I høst ble MET-centre oppgradert til et Arena-prosjekt. Det betyr offentlig støtte til utvikling av offshore vindmøller, og spesielt flytende vindmøller der Norge har et forsprang på verden. Hav og vind – det er Haugesund, det. 

Om Utsira Nord vindmøllepark blir ilandført hos oss, blir det ikke bare mange arbeidsplasser, men det vil gi oss energi til å utvikle byen, regionen og næringslivet vårt.Verden trenger i framtiden mye energi – og den må være fornybar. Det vil ta vare på kloden vår, og vi må være med.

I tillegg kan vi også ha en gullgruve sammen med nabokommunene våre: Den grønne Haugaland Næringspark, Gismarvik. Vi overtok eierskapet i desember. Her kan det komme mange, grønne, landfaste arbeidsplasser, og Gismarvik Havn vil være en annen nøkkel ut mot havet.

Det var den første utfordringen. Flere arbeidsplasser.

2. Den andre utfordringen blir endringene innen digital teknologi. Data eller EDB eller digitalisering er ikke noe nytt i seg selv, men det er koblingen mellom alle sensorer og målinger via internett som er det nye. Det kalles gjerne Internet of Things eller Tingenes Internett – eller Smart By. Dette tvinger oss å tenke nytt. Vil vi være i stand til å greie denne omstillingen?

Jens Stoltenberg sa når han ville fornye de offentlige etater:

«Å fornye offentlige etater er som å flytte en kirkegård – du får ikke hjelp av dem som er der.» Men Haugesund greier det – vi kan omstilling. Haugesund har startet prosessen med å bli en «Smart city»; i samarbeid med Rogaland og Stavanger spesielt, men også med Bergen. Vi vil være avhengig av å samarbeide bredt, for å kunne følge med i denne rivende utviklingen.

Noen spår at innen ti år har vi kun IT-selskaper. IT-selskap som selger energi, IT-selskap som selger hvitevarer, IT-selskaper som driver flytransport osv. Hva med mannen i gata, hva vil det bety for hen? Datateknologien vil gjøre det enklere for forbrukerne, men det vil samtidig være mange arbeidsplasser i å hjelpe de som ikke behersker dette godt nok.

Men de fleste vil ha stor nytte av det. Vi vil i mye større grad kunne finne ut mer om omgivelsene. Vi kan i dag på Yr vite hva været er og værmeldingen, men i tillegg vil vi kunne vite i sann tid hva temperaturen er i badevannene våre, hvor mye strøm vi bruker, hvordan vi kan spare ved smartere bruk. Kommunene kan vite i forkant når vannstanden øker til flomfare, så forebyggende tiltak kan gjøres. Vi vil bedre kunne forutsi orkaner, jordskjelv osv.

Personer som trenger hjelp kan få tak i umiddelbar hjelp ved at sensorer gir beskjed, feilmedisinering vil ikke lenger forekomme osv. Noen vil si at dette er som Orwells bok: 1984 – Storebror ser deg. Ja, han gjør det – men overvåkingen er allerede her. Det ser ikke ut som det kan stoppes. Greier vi å bevare vår private sfære, greier vi å føle oss fri eller er alt dette uløsbart. Jeg er betinget optimist, og vi må hele tiden være på vakt, da det også vil være noen som vil utnytte systemene. Slik vi ser at vi får stadige meldinger i mailboksene våre om tilbud som er svindel, enten det er varer eller bare at de lurer oss til å oppgi passord.

Dette er utfordring nummer 2.

3. Den tredje er kanskje den mest alvorlige, det handler om vårt demokrati og om det er i fare, slik vi kjenner det i dag.

De siste par årene har andelen velfungerende demokrati i verden falt fra ca. 15 % til rundt 7 %, hovedsakelig for at USA ikke lenger regnes som et velfungerende demokrati. Fri presse er en av de fire stolpene i et demokrati – den fjerde statsmakt. I USA skaper Trump en verden der det han er uenig i, er «fake news». De mediene han styrer, blir ensrettet, og de blir ofte også lest av det store flertall. Vi er ikke der i Norge, men vi har sett tendenser.

Kan vi i Haugesund gjøre noe med det? Ja vi er nødt til det. Vi ser f.eks. at det er vanskeligere å rekruttere politikere til de forskjellige partiene. Det har versert mange eksempler på at en sliter med å fylle en valgliste. Selv partier som har ordføreren, sliter i vår region. Vi forsøker flere tiltak. Først og fremst forsøker vi i neste periode å ha de politiske møtene på dagtid, slik at småbarnsforeldre kan greie kombinasjonen jobb, barn og politikk. Hvis ikke småbarnsforeldre er med og bestemmer i politikken, så mister vi en viktig gruppe.

Dette er ikke nok til å rekruttere nye. Men det hjelper forhåpentligvis til å beholde de som er. Men vi må involvere innbyggerne for kortere perioder enn fire år også. Det vil vi forsøke i 2019. Land som Danmark og Sverige har forsøkt å lage prosjekter der andre enn politikere er med, og som engasjerer innbyggerne i enkeltprosjekter. Den modellen vi ser på er å lage en prosjektgruppe på 5–10 personer bestående av noen innbyggere som er spesielt interessert i en sak, f eks hvordan få flere til å bruke sentrum. Da kan butikkeiere eller andre næringsdrivende, ansatte, engasjerte innbyggere, fagfolk og et par politiker sammen legge fram forslag til tiltak. Så får vi en sak til vurdering.

Prosjektene skal ledes av næringslivsledere som har erfaring med å drive prosjekter gjennom. Disse gruppene kan arbeide fra 3–6 md. med f eks md.-lige møter. Ikke bare engasjeres flere av innbyggerne, men sannsynligvis kommer det fram bedre løsninger ved å arbeide bredt.

Det var utfordring nr. 3.

Og med det ønsker jeg alle haugesunder et riktig godt nytt år.

Ordfører Arne-Christian Mohn under nyttårsmottakelsen 2019. Foto: Idar H. Pedersen

Utskrift